I artikkelen Challenging the sociological canon: An analysis of theoretical practices in Norwegian sociology har jeg analysert pensumlistene på de norske BA- og MA-utdanningene i sosiologi vår- og høstesemesteret i 2019. På de 120 pensumlistene stod 2623 tekster, men ettersom noen tekster går på flere programmer, favner materialet 1929 unike tekster som vitenskapelige ansatte mener at sosiologistudentene bør lese.
Hovedfunnet er at den norske sosiologiske disiplinen fortsatt preges av hvite, vestlige og mannlige teoretikere. Den klassiske trioen Marx, Weber og Durkheim dominerer fortsatt i auditoriene. Fra etterkrigstidens sosiologi peker Bourdieu, Giddens og Habermas seg ut som ‘moderne’ klassikere. Andre kjente teoretikere som går igjen på flere av pensumlistene, er Foucault, Goffman, Luhmann, Simmel og Coleman.
Det er få kvinner og enda færre ikke-vestlige og/eller ikke-hvite teoretikere på leselistene. Av et utvalg på 55 teoretikere som gis særskilt oppmerksomhet i teori-innføringsbøkene, er for eksempel bare fem kvinner. Like få har ikke-vestlige og/eller ikke-hvite bakgrunn.
De kvinnelige, ikke-vestlige og ikke-hvite teoretikerne som tas inn på, gis for øvrig stor sett en mer marginalisert posisjon i studieprogrammene på BA og MA-nivå, for eksempel ved at de heller settes opp på de ikke-obligatoriske emnene.
En konservativ sosiologi
I internasjonal sosiologi har den sosiologiske kanon lenge vært utfordret gjennom de såkalte ‘canon wars’ (Guggenheim og Krause 2012), og i 2024 skrev den nylig avdøde amerikanske sosiologi-nestoren Burawoy at ‘a battle rages over what to do with these canonical figures’ (s. 99). Mens noen sosiologer insisterer på de kanoniske tekstenes varige unike kvaliteter, ønsker andre å erstatte den sosiologiske klassiker-tradisjonen med mer mangfoldige, oppdaterte og dagsaktuelle teoretiske bidrag. Spesielt etterlyses tekster som bedre favne ikke-vestlige og ‘ikke-hvite’ perspektiver. Også fraværet av flere kvinnelige teoretikere problematiseres.
Burawoy beskrev fire strategier som tas i bruk i møtet med den sosiologiske kanon, og tre av dem gjenfinnes i de norske pensumlistene. Hovedinntrykket er at norske sosiologer satser på vedlikehold og forsiktig restaurering av den sosiologiske kanonen, og sosiologi-pensumlistene fremstår som stabile og gjenkjennelige over flere tiår.
Analysene av pensumlistene viser også forsøk på rekonstruksjon av den sosiologiske kanonen.
Analysene av pensumlistene viser også forsøk på rekonstruksjon av den sosiologiske kanonen. Noen teoretikere og tekster falmer og forsvinner etter hvert helt ut, andre kommer inn i rekken av spesielt verdifulle bidrag i den sosiologiske fagtradisjonen. På noen av de norske pensumlistene gis det for eksempel betydelig oppmerksomhet til kvinnelige teoretikere, som P.H. Collins, Gilman, Smith, Butler, Martineau, Hochschild og Arendt, og deres bidrag gis også ‘kanoniske’ kvaliteter. På andre pensumlister er enkelte ikke-hvite og ikke-vestlige teoretikeres tekster tatt inn, som for eksempel Du Bois og Fanon. Det er likevel snakk om mindre justeringer, og ingen mer grunnleggende rekonstruksjon, slik som amerikansk sosiologi de siste årene synes å ha opphøyd Du Bois til samme pidestall som Marx, Weber og Durkheim.
De norske forsøkene på kanon-rekonstruksjon er først og fremst tydelig på typisk enkelte valgfrie emner. De obligatoriske teorikursene, som har størst symbolsk tyngde og signaliserer hva som er ‘viktig’ og ‘god’ sosiologi, holder seg fortsatt i hovedsak til den veletablerte kanon-rekken av forfattere. Uansett utfordres ikke selve kanon-konseptet – at det finnes en rekke teoretikere og tekster som har varige verdi og som sosiologer bør kjenne til, anvende og posisjonere seg mot i egne arbeider.
Endelig er det også mange pensumlister som signaliser en avvisning av den sosiologiske kanonen. Det skjer til dels eksplisitt, blant annet gjennom lesning av Connollys kritikk av den vestlige sosiologiske teoritradisjonen eller Sydies problematisering av kjønn i sosiologien. Avvisningen kan også være implisitt, rett og slett ved at enkelte emner som helt er fri for klassikernes tekster, men det er gjerne de tematiske og valgfrie emnene.
Men det dominerende inntrykket er små, forsiktige endringer i norske sosiologers forhold til den sosiologiske kanonen. Det er ingen tegn til kanonisk revolusjon, som er den fjerde strategien på Burawoys liste, i norsk sosiologi.
Kampen om den sosiologiske sjelen
Det er ingenting galt med å lese trauste klassikere som Durkheim, Weber og Marx, ei heller at man studerer mer moderne klassikerne som Bourdieu, Foucault eller Goffman. Utfordringen ligger i deres kanoniske status, som ubestridte mesterverk, som i verste fall leses som dagsaktuelle analyser. Studentene lærer å resitere klassikere, mens det er mindre vekt på å bruke teori som utgangspunkt for kritisk og selvstendig forståelse av sosiale fenomener.
Faren er at sosiologisk teori reduseres til faghistorisk ressurs for rituell reproduksjon av sosiologisk fagidentitet
Faren er at sosiologisk teori reduseres til faghistorisk ressurs for rituell reproduksjon av sosiologisk fagidentitet. Teori får en rituell funksjon, som identitetsmarkør for tilhørighet til en sosiologiske kunnskapsfellesskapet, som ‘rituals to express the solidarity and common concerns of sociology as a discipline’, med Stinchcombes formulering fra 1982.
Det trenger ikke være slik. Med unntak av psykoanalysen er ingen andre disipliner så preget av ‘intense interest in the writings of a small group of putative founding fathers’, hevder Connell (1997). Statsviterne, samfunnsgeografene, antropologene og de andre samfunnsvitenskapene har alle sine klassikere, men uten at de gis tilsvarene dominerende posisjoner.
Fra teori til teoretisering
Et interessant trekk, både innen internasjonal sosiologi og ved de norske lærestedene, er vridningen mot ‘teorisering’ heller enn ‘teori’. Her leser studentene teori for å utvikle egne ferdigheter i analyser av sosiale fenomener. Teoretiske perspektiver, enten de er ‘klassiske’ eller ‘samtidige’, vurderes – og gis plass i undervisningen – ut fra deres bruksverdi som sosiologiske verktøy.
Tilnærmingen kunne også være relevant for de typiske teorikursene. Som regel gis studentene tykke innføringsbøker som gir en bred, om enn overfladisk kjennskap til etablerte perspektiver og teorier innen den sosiologiske fagtradisjonen. Dette er den typiske ‘survey’-tilnærmingen til sosiologisk teori, der de kanoniske tekstene representerer høydepunktene i det sosiologiske landskapet og som navigerer ut fra.
Et alternativ ville være å heller lese et fåtall sosiologiske arbeider og studere hvordan teoretiske ressurser faktisk brukes i det praktiske sosiologiske 'håndverket'.
Et alternativ ville være å heller lese et fåtall sosiologiske arbeider og studere hvordan teoretiske ressurser faktisk brukes i det praktiske sosiologiske ‘håndverket’. Spørsmålet blir hvordan man kan skape, anvende og kritisk vurdere de teoretiske verktøyene, både ut fra dialog med annen samfunnsteori og samfunnskontekstuelle forhold. Det er den ‘etnografiske’ tilnærmingen til sosiologisk teoriundervisning, som Burawoy (2013) selv benevnte som ‘Living theory’.
I de norske pensumlistene er denne tilnærmingen først og fremst tydelig i metode- og designkursene som peker frem mot bachelor- og masteroppgaver. I pensumtekstene på disse emnene er det vekt på hvordan sosiologer selvstendig tar i bruk teoretiske ressurser for å analysere samtidige sosiale fenomener.
Også de klassiske teorikursene kunne med fordel legge større vekt på de metodologiske aspektene ved de samfunnsteoretiske bidragene. Selv lar jeg meg ofte inspirere av Bourdieus metateoretiske perspektiv: ‘I have a very pragmatic relationship with authors. I turn to them as I would to fellows and craft- masters, in the sense those works had in the mediaeval guild – people you can ask to give you a hand in difficult situations.’ (Bourdieu, 1990: 28).
Noe på gang?
Pensumlistene som analyseres i artikkelen er fra vår- og høstsemesteret i 2019. Siden har det skjedd en god del i de sosiologiske auditoriene ved de norske lærestedene. I 2025 publiserte blant annet NTNU-kolleger i Trondheim en helt ny innføringsbok i teori, Sosiologisk teori. Klassikere, modernitet og samtid. Her er det mye spennende lesestoff, som stort sett, men ikke utelukkende reproduserer den sosiologiske kanonen. Blant annet tar de inn flere kvinnelige teoretikere i rekken av ‘viktige’ teoretikere. Den inkluderer også et eget kapittel som eksplisitt kritiserer kanon-tradisjonen.
Boken fikk ellers litt ros, men først og fremst konstruktiv kritikk av professor Gunnar Aakvaag ved Universitetet i Tromsø, ikke minst nettopp for forsøket på å rekonstruere den sosiologiske kanonen ved å ta med flere kvinnelige sosiologer (Martineau, Cooper, Addams og Gilman). I Oslo har Mette Andersson og John N. Parker utviklet kurset Sosiologisk teoretisering, et spennende skritt i interessant retning. Inntrykket er at det i stille gjøres også mange andre grep rundt omkring på lærestedene.
For noen år tilbake var det også debatt om klassikerne her på Sosiologen.no, med utgangspunkt i Ottar Brox kritikk av klassikerne. Inntrykk er likevel at det norske sosiologifaget fortsatt er preget av teoretisk og pedagogisk konservatisme.
Mer enn kanoniske ritualer
Selv har jeg ingen fasit på hvilke teoretikere og teorier som bør leses, men drar veksler på ulike elementer fra den sosiologiske teori-tradisjonen for å forstå samtidige sosiale fenomener, helst på pragmatisk, eklektisk og udogmatisk vis. På samme måte bør studentene gis forutsetninger til å navigere det sosiologiske teorilandskapet og utvikle evner til å ta selvstendige teoretiske veivalg.
Samtidig har kjennskap til den sosiologiske faghistorien åpenbar egenverdi, om ikke annet for å lære av forgjengerne, både på godt og på vondt.
Forhåpentligvis klarer sosiologifaget å frigjøre seg fra kanoniske tvangstrøyer og lese klassikere (og mye annet) ut fra mer kritiske perspektiver. Det kan kanskje ta oss til et teoretisk/teoretiserende landskap der, i Meghji (2021) ordelag, studenter og ansatte ikke ser det som ‘a moral obligation to read Marx, Weber and Durkheim’, som passive mottakere av kanoniske tekster, og heller utvikle egne teoretiske ferdigheter.
Referanser
Her finner du dokumentasjonsnotatet og pensumlistene som artikkelen analyserer.
For referanser, se Rye, J. F. (2025). Challenging the sociological canon: An analysis of theoretical practices in Norwegian sociology. Current Sociology, 0(0). https://doi.org/10.1177/00113921251390905
