Hvordan kommer konflikt og motstand til uttrykk i forskningen din?
– Jeg forsker jo [etnografisk] på kokaindealere i Oslo, en gruppe som ofte bærer med seg erfaringer fra en vanskelig barndom og som i voksenlivet lever under ekstremt krevende forhold – både gjennom selve virksomheten de driver med, og gjennom det å være marginaliserte og i stor grad sosialt ekskludert i samfunnet. Så, konflikt og motstand gjennomsyrer livene deres og kommer til uttrykk på mange forskjellige måter.
På hvilke måter da?
– For det første utspiller det seg en konflikt på et strukturelt nivå der disse unge mennene hele tiden møter på samfunnets sanksjoner og blikk – fra politi, media og folk rundt – som gjerne plasserer dem i kategorier som «kriminell» eller «farlig». Motstanden mot dette viser seg i hvordan de forsøker å omdefinere seg selv, både gjennom å fortelle historier som legitimerer egen virksomhet, og gjennom å utvikle egne forståelsesrammer for hva kriminalitet, moral og rettferdighet innebærer.
Man kan kanskje se på dette som at de gjør motstand gjennom å skape mening i egne liv, gjennom å dyrke verdier som lojalitet og samhold
– For det andre, så er det også mange interne konflikter der mennene må balansere ulike forventninger og krav innad miljøene de operer i. De er for eksempel kontinuerlig involvert i ulike maktkamper og rivaliseringer om respekt, posisjon og ressurser, samtidig som de ofte bærer på en indre kamp om identitet, tilhørighet og verdighet. Denne formen for konflikt uttrykker seg gjerne gjennom både verbale og fysiske konfrontasjoner, men også gjennom mer subtile former for posisjonering og distansering i hverdagslige situasjoner.
– Konflikt og motstand kommer i tillegg til syne på et mer eksistensielt eller følelsesmessig nivå. Mange av mine deltakere forteller for eksempel om opplevelser av stigma, diskriminering og traumer, og viser samtidig en sterk vilje til å insistere på egen menneskelighet og handlekraft. Man kan kanskje se på dette som at de gjør motstand gjennom å skape mening i egne liv, gjennom å dyrke verdier som lojalitet og samhold – noen ganger ved å utfordre og andre ganger reprodusere samfunnets større fortellinger om dem.
– Så samlet sett kan man si at konflikt og motstand er et slags bakteppe i mange av livene til mine deltagere, og derfor også en stor del av drivkraften i hvordan de navigerer hverdagen sin. Slik sett er ikke motstand bare en kamp mot ytre kontroll, men også en måte å opprettholde selvrespekt, tilhørighet og en form for verdighet i møte med et samfunn som ofte definerer og i stor grad reduserer dem.
Det åpner opp for å tenke nytt om hvilke mekanismer som trekker unge gutter inn i gatekulturen – og ikke minst hvorfor det kan være så vanskelig å bryte ut
Er det noe som har overrasket deg i feltarbeidet ditt?
– Det som kanskje har overrasket meg mest i forskningen min er hvor sterkt omsorg, kjærlighet og vennskap preger livet i disse miljøene – og hvor avgjørende de er for både den enkeltes og fellesskapets velvære. Jeg hadde forventet å møte mye fortellinger om vold, penger og status, og det har jeg også gjort, men jeg hadde ikke sett for meg hvor viktig det var at relasjonene innad disse miljøene er fylt med nærhet, lojalitet og støtte. At jeg derfor har valgt å gå inn på dette i forskningen min betyr ikke at jeg overser de skadelige handlingene som preger miljøet, men jeg mener det er viktig å belyse fordi det peker på et mer nyansert bilde av hva som faktisk holder disse fellesskapene sammen. Jeg synes også dette er ekstra interessant fordi det åpner opp for å tenke nytt om hvilke mekanismer som trekker unge gutter inn i gatekulturen – og ikke minst hvorfor det kan være så vanskelig å bryte ut. Når kjærlighet, tilhørighet og omsorg er så tett vevd inn i hverdagen, blir det å forlate miljøet ikke bare et spørsmål om å slutte med kriminalitet, men også å miste de relasjonene som gir livet mening.
Hva anser du som dine viktigste forskningsfunn?
– Jeg har jo forsket på litt forskjellige ting ved disse miljøene, for det første hvordan vold og marginalisering formes og forstås gjennom ulike fortellinger, eller narrativer. Her er det kanskje særlig det jeg kaller for «narrativ normalisering av vold» som stikker seg ut. Det beskriver hvordan vold gjøres til en slags hverdagslig realitet. Det handler ikke om å overse brutaliteten, men om hvordan de bruker fortellinger til å gjøre noe ekstremt og krevende mer håndterbart.
– Jeg har også undersøkt hvordan maskulinitet og omsorg, eller kjærlighet, formes i skyggen av kriminalitet og marginalisering, hvor et av hovedfunnene mine er hvor sentralt omsorg faktisk er i disse miljøene. Vi har lett for å forbinde kriminaliserte miljøer med hypermaskulinitet, makt og hardhet – men jeg ser hvordan solidaritet og ansvar for hverandre spiller en like viktig rolle. Så på sett og vis kan man si at maskulinitet her ikke bare handler om å vise styrke, men også om å klare å romme sårbarhet.
– Som organiserte dop-dealere blir disse mennene ofte sett på som gjengmedlemmer, og innimellom dømt for gjengvirksomhet. I lys av det har jeg undersøkt hvordan de forholder seg til denne merkelappen, og funnet at ingen av de 40 mennene jeg har møtt identifiserer seg eller vennene sine som gjengmedlemmer. I stedet navigerer de denne merkelappen ganske strategisk ut ifra hvilken kontekst de befinner seg i – noen ganger trekker de på den og bruker den i fremstillinger av seg selv, mens andre ganger motstår de den ved å tilpasse fortellingene sine. Jeg opplever dette som et bevisst, strategisk og kreativt arbeid som gir dem en form for kontroll over hvordan de blir, eller ønsker å bli, oppfattet. Jeg mener derfor at de ikke bør bli forstått som utelukket formet av en marginaliserende og reduksjonistisk diskurs, men også som dyktige fortellere som evner å navigere komplekse og skiftende narrative verdener.
– Det siste jeg kan trekke frem, det som jeg jobber med nå, gjelder mental helse. Mange av deltakerne mine strever med depresjon, angst, PTSD, selvmordstanker og rus. Dette er ikke uvanlig i slike miljøer, men overraskende lite belyst i tidligere forskning. Jeg prøver derfor å belyse det og forstå hvordan de erfarer og tolker mental helse, samt i hvilken grad dette gjøres på bakgrunn av gatelogikker. Foreløpig funn her er at det å støtte hverandre gjennom kriser virker å være en kilde til både styrke og status. Det viser dermed en annen side av fellesskapet, og igjen peker på hvordan sårbarhet og motstandskraft går hånd i hånd i gatekulturen.
Har du spørsmål til Frøja om forskningen? Send henne en e-post: f.i.storm-mathisen@sosgeo.uio.no
