Norge skal investere over 1700 milliarder kroner i forsvar de neste årene. Samtidig har vi svake systemer for hvordan man kan håndtere lobbyisme og korrupsjon mellom sivile og militære investeringer, og dessuten påfallende lite samfunnsvitenskapelig forskning på feltet. I april 2026 meldte Økokrim at det er «sannsynlighetsovervekt for at det foreligger alvorlige straffbare forhold knyttet til en stor offentlig anskaffelsesprosess. Kontrakten har en verdi på 30-40 millioner kroner, og gjelder sanitetsmateriell til Ukraina.» Forskerne må kunne forstå, analysere og kommentere denne utviklingen.
18. mars arrangerte vi frokostseminar om forsvarsinvesteringer i regi av Institutt for Kriminologi og Rettsosiologi og CRITPEACE. Seminaret samlet forskere og praktikere fra Forsvaret, FFI og NTNU for å diskutere hvordan investeringene planlegges, hva vi faktisk vet om dem, og hvilke nye dilemmaer de skaper, og var støttet av UiO Demokrati. Vi hadde med oss Gro Jære, direktør i Forsvarsmateriell, som snakket om planlegging og gjennomføring av anskaffelser i forsvarssektoren; Jan Erik Voldhaug, forsker ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) som foredro om forskning på forsvarsinvesteringer; og Erik T. Valestrand, forsker ved NTNU/Concept, som diskuterte statlige investeringer og hvordan økte forsvarsbudsjetter også skaper gråsoner mellom sivile og militære investeringer.
Norge har en oppsiktsvekkende spinkel styringsinfrastruktur for å håndtere lobbyisme, korrupsjonsproblematikk og samrøre mellom politikere og industri. Dette vil skape utfordringer i tiden fremover.
Fra et sosiologisk – og rettssosiologisk – perspektiv kom det opp en rekke interessante temaer og spørsmål knyttet til pengebruk og planlegging, gråsoner, og den økende betydningen av tid og at det haster. Samtidig medfører disse investeringenes størrelsesorden utfordringer for rettsstaten med hensyn til korrupsjon, transparens og demokratisk etterrettelighet.
I en tid hvor Norge, Norden og Europa ruster opp dramatisk, velferdsstatens prioriteringer forskyves til fordel for investeringer i militær slagkraft, og krigs- og sikkerhetsretorikk vinner terreng i den offentlige samtalen, er det et stort behov for kritisk og empirisk samfunnsfaglig forankret forskning. Det vil fremover bli utlyst substansielle forskningsmidler som kan bidra til å sette denne tematikken på dagsorden. I denne kommentaren utdyper jeg et knippe problemstillinger fra frokostseminaret som jeg håper kan være av interesse for (retts)sosiologer og (retts)sosiologistudenter.
Den manglende forskningsfronten
Til tross for disse enorme investeringene finnes det knapt en etablert samfunnsvitenskapelig forskningsfront på forsvarsanskaffelser. Militærsosiologien er et fagfelt innen sosiologi som undersøker militæret som sosial institusjon med søkelys på hvordan militære organisasjoner er bygget opp og fungerer og forholdet til samfunnet rundt. I kontrast til dette kommer jeg til studiet av forsvarsanskaffelser og investeringer med bakgrunn i rettssosiologi, fredsforskning og sikkerhetsstudier.
Våren 2025 skrev jeg et innlegg til Stat & Styring («Forsvarsanskaffelser og demokratisk debatt: en samfunnsvitenskapelig blindsone») hvor jeg spurte om Forsvarsanskaffelser var «en god kandidat til å toppe den uhellige kåringen av det temaet som er av størst samfunnsmessig viktighet og har den høyeste økonomiske kostnaden – men som er gjenstand for minst kvalifisert analyse og debatt.» Et år senere er Norges sikkerhetssituasjon mer sårbar, samtidig som vi investerer mer penger i Forsvaret. Denne ganske oppsiktsvekkende mangelen på samfunnsvitenskapelig interesse for anskaffelser og investeringer deler norske forskere ellers med sine internasjonale kollegaer.
Når forsvarsanskaffelser blir diskutert i norske akademiske tidsskrift, er det stort sett i form av innlegg fra nåværende og tidlige ledere i Forsvaret. Temaene spenner fra Forsvarets omstilling etter den kalde krigen til dagens utfordringer med å forbedre Forsvarets operative evner. Det er produsert mange mastergrader om forsvarsanskaffelser, men disse publikasjonene er ikke fagfellevurderte. En substansiell internasjonal litteratur om forsvarsanskaffelser finnes ikke i sosiologien og dens undergrener, men heller ikke i jussen, kriminologien, statsvitenskapen, internasjonale relasjoner, sosialantropologien eller i samfunnsgeografi. Mens kritiske forsvarsstudier og militærsosiologi (for eksempel Critical Military Studies og Armed Forces & Society) er blomstrende akademiske felt (med mange forskningsbidrag som tar for seg norske forhold), har anskaffelser (‘procurement’) i liten grad vært tematisert. Fokuset er istedenfor for eksempel rettet mot infrastruktur.
Forsvarsinvesteringer og -anskaffelser som sosiologisk objekt
Forsvarsanskaffelser handler ikke bare om penger og materiell, men om politiske prioriteringer, usikre markeder og uklare grenseoppganger mellom sivilt og militært. I slutten av mars 2026 styrket regjeringen langtidsplanen for forsvarssektoren med 115 milliarder. Fra før av forelå et stortingsforlik om at man skulle bruke 1635 milliarder kroner på opprustning frem mot 2036. Her er det ifølge NRK «bevilget penger til alt fra fregatter og ubåter, til stridsvogner og artilleri. Alt fra øverste hylle i verdens ypperste våpensmier.» Dette betyr ikke bare at Forsvarssektoren skal bruke mye penger, men også at man må forholde seg til en overgang fra tiår med kronisk underfinansiering til en – sett fra sivil side i alle fall – meget velfinansiert langtidsplan.
Martin (2020) påpeker at finanspolitikk, som andre offentlige politiske tiltak, er resultatet av politiske prosesser som kan studeres sosiologisk. Fra et sosiologisk perspektiv: Hvor mye går det an å planlegge seg frem til? Leverandørkjedene er ikke alltid stabile, og det er for tiden selgers marked. Spørsmålet er ikke bare hvor mye penger som kan brukes, men også hva slags formål som er militære og hva som er sivile, og hva som er investeringer og hva som er drift og hvordan disse grenseoppgangene arter seg i praksis.
Hast og forsinkelse: tidens nye betydning
Tid har gått fra å være en rammebetingelse til å bli et sentralt politisk og praktisk problem i forsvarsanskaffelser. Et svært interessant trekk ved pågående utvikling er hvor radikalt ideer og forventninger om tid og tidsbruk har endret seg de siste fire-fem årene. Deltagerne på frokostseminaret var enige om at forsvarsinvesteringer haster på en annen måte enn før. Altså ikke bare at det haster på grunn av geopolitisk usikkerhet, men at tidspress i seg selv er blitt en mye viktigere faktor. Mens man tidligere har akseptert at forsvarsanskaffelser tar lang tid og sett forsinkelser som en forventet del av prosessen, har dette endret seg.
Da forslag til langtidsplan ble lansert, varslet regjeringen også utsettelse av flere satsninger. Dette gjaldt forsinkelse av luftvern og forsinkelse av ferdigetablering av brigader. Opposisjonen uttalte at den var uhyre skeptisk. Samtidig kritiserte NATOs generalsekretær Mark Rutte for lav produksjon i forsvarsindustrien, og for treg innføring av ny teknologi i sin første årsrapport: avskrekking krever at ‘tempoet i opprustningen økes betydelig’. En betydelig sosiologisk litteratur fokuserer på fart og akselerasjon og på tid som politisk og sosialt fenomen. Venting (og kjedsomhet) i militære kontekster er et godt belyst tema. Til sammenligning er tiden (i kontekst av forsvarsanskaffelser) både i form av hast og forsinkelse et uutforsket militærfaglig problem – og som kulturelt konstruert fenomen som påvirker den offentlige samtalen om sikkerhet og opprustning.
Det er behov for systematisk kunnskap om hvordan disse utfordringene oppdages, håndteres og løses.
Gråsoner for investeringer og på kartet
Gråsonene mellom sivile og militære investeringer gjør forsvarsanskaffelser til et spørsmål om hvordan samfunn og infrastruktur henger sammen. En illustrasjon: Det empiriske spørsmålet «Hva er behovene til tunge militære kjøretøy for å kunne kjøre over bruer og på mindre veier» er i utgangspunktet et spørsmål om tekniske spesifikasjoner og regulering. Fra et sosiologisk perspektiv oppstår imidlertid komplekse spørsmål om forholdet mellom infrastruktur og den samarbeidsstrukturen som kreves for at broer og småveier skal kunne brukes trygt fra både et militært og et sivilt perspektiv. Sosiologien har mye å si om hvordan infrastruktur ivaretas og oppleves. Militære infrastrukturbehov gjelder i hele landet, men ikke overalt i hele landet, og varierer dessuten geografisk fra nord til sør og øst til vest.
Overlappende samfunnsbehov – dette kan være kommersielle behov eller behov i forbindelse med fare for ekstremvær eller krig – former infrastruktur. Videre hviler de ulike forsvarsdomenene (sjø, land, luft – og cyber) på ulike forståelser av sivile og militære terreng, trusler og hva et effektivt forsvar av det spesifikke domenet faktisk består i. Eksempelvis hvis man ser på landområdet, vil mobilitet (for eksempel ved masseevakuering) og materielle behov formes av eksterne forhold (krigføring, utbrudd av vold og uroligheter), men vil samtidig virke inn på hvordan forsvarsbehov forstås og defineres. I sin tur påvirker Forsvarets strategiske og operasjonelle valg transportårer, landskap og mulighet for flyt av mennesker og varer.
Rettsstatlige utfordringer: hyllevare, eksperimentering og korrupsjonsfare
Forholdet mellom hvilke kombinasjoner av hyllevare, det vil si ferdigutviklet utstyr som kan kjøpes direkte på markedet, og spesialprodusert militært materiell som gir best kampkraft er kontinuerlig i endring. Sett fra et rettssosiologisk ståsted er denne dynamikken faglig interessant: hvordan, for eksempel, skal man forstå humanitærrettens forpliktelser eller hva som ligger i begrepet militær eksperimentering, for eksempel ved droneinnkjøp fra ukrainske aktører? Disse innkjøpene vil også kunne reise spørsmål om forholdet mellom Norges politiske tilnærming til autonome våpen og konsepter og praksiser rundt autonomi som importeres ved innkjøp. Fra et rettssosiologisk perspektiv ville det være interessant å undersøke hvordan makro- og mikronivået påvirker hverandre her på måter som ikke fanges opp av rettslige begrensninger og byråkratiske prosesser.
Til sist: Norge har en oppsiktsvekkende spinkel styringsinfrastruktur for å håndtere lobbyisme, korrupsjonsproblematikk og samrøre mellom politikere og industri. Dette vil skape utfordringer i tiden fremover. Norge skal investere store summer i ukrainsk forsvarsmateriell. Ukraina er fortsatt et land med store korrupsjonsproblemer, og uansett hvor forsiktig man forsøker å være, er det naturlig å forvente seg at det vil oppstå problemer i forbindelse med anskaffelsene av forsvarsmateriell fra Ukraina i årene som kommer.
Et annet tema som trenger ytterligere empiriske undersøkelser, er forholdet mellom militære fagråd om hvilke innkjøp og investeringer som styrker forsvarsevnen og norske industrielle interesser. Det er behov for systematisk kunnskap om hvordan disse utfordringene oppdages, håndteres og løses. Samtidig trenger vi en bredere forskningsinnsats for å forstå hva forsvarsinvesteringer på denne skalaen betyr i praksis for det norske samfunnet. Her bør samfunnsfagene og sosiologiens ulike grener innta en mer sentral rolle.
