I lys av plagieringssakene ser vi misnøye i media, hvordan kan dette påvirke befolkningens syn på og tillit til politikerne våre?
Professor Cathrine Holst poengterer at det fins ulike syn på plagiering. Noen kan se på plagiering i en studentoppgave som en liten feil, mens andre assosierer det med brist og inkompetanse. Slik dobbeltmoral kan trigge.
– Generelt misliker vel de fleste dobbeltmoral: At man straffer andre hardt for noe, for eksempel vanlige studenter, mens man selv gjør det samme og tror man kan slippe unna, sier Holst.
Førsteamanuensis Marte Mangset viser også forståelse for studentenes frustrasjon.
– Alle studenter har all grunn til å være provoserte, for man strever for å følge reglene og få gode resultater. Når man ser at folk i topposisjoner ikke følger reglene så er det all grunn for å bli provosert.
Videre understreker Holst at plagieringssakene enkeltvis ikke har så stor påvirkning på allment tillitsnivå, men at effekten på tillit kan bli negativ om man legger sammen flere politikerskandaler over tid. Viserektor Bjørn Stensaker er også usikker på betydningen av enkeltsaker.
– Jeg tror ikke alle tenker at vi er perfekte, men jeg tror nok det er et slags sånn type tillitsbrudd som har betydning for den generelle tilliten. Om det er av avgjørende betydning er jeg usikker på, sier Stensaker.
Forsker Kari Steen-Johnsen poengterer at forskning viser at politikerskandalers effekt på tillit er kortvarig, og at tilliten kommer raskt tilbake på samme nivå.
– Tilliten i Norge er robust, og dette har vi også sett i krisetid, sier Steen-Johnsen.
Hva er dine tanker rundt kunnskapen som benyttes i politikkutvikling og politisk rådgivning?
Holst har med kolleger forsket på bruk av kunnskap i politikken, og forteller at bildet er blandet.
– På den ene siden blir politikken mer forskningsbasert. De offentlige utredningene er for eksempel mer forskningstunge nå enn på 1970- og 80-tallet. På den annen side ser vi økt bruk av konsulentselskaper og mer profesjonell lobbying, og fremveksten av et nytt sjikt av politiske rådgivere og kommunikasjonsfolk, som kan sette fagligheten i forvaltningen under press. Selv om mange har høy tillit til eksperter og fagfolk i Norge, er deler av befolkningen kritiske.
Steen-Johnsen uttrykker at politikkutviklingen i Norge har en tradisjon for å være kunnskapsbasert, og at forskningen på sivilsamfunnets organisasjoner viser at tradisjonelle, ressurssterke aktører fremdeles har den beste tilgangen til å påvirke politikken. Likevel har de par-tre siste tiårene bragt med seg viktige endringer i politikkutformingsprosesser.
– Kunnskapsgrunnlaget for politikken er dermed kanskje blitt mer kompleks og uklar, sier Steen-Johnsen.
Stensaker mener at verdivalg knyttet til politikken gjør at man noen ganger ender opp med andre typer beslutninger enn de som objektivt sett er naturlige, og at dette er i politikkens vesen. Det han synes er mer uheldig er hvordan politikerne kan være utydelige på når de tar kunnskapsbaserte valg og når de tar verdibaserte valg.
– Ofte sminker de verdibaserte valg, og det synes jeg kanskje er et større problem. Det bedrer ikke ryktet til det kunnskapsbaserte grunnlaget, sier Stensaker.
Mangset har en litt annen innfallsvinkel. Hun mener at det først og fremst ville vært en fordel med en større vifte av ulike typer yrkesbakgrunn og kompetanse i politikken, for å få inn ulike kunnskapsperspektiver -uten å ha en utelukkende kunnskapsbasert politikk.
– Et større problem i samfunnet generelt handler om hva slags kunnskap vi verdsetter. Vi har et problem med mangel på fagarbeidere der den akademiske kunnskapen ikke er essensiell. Spørsmålet da er hvor statusen til eksempelvis elektrikere, rørleggere og andre praktiske yrker blir av.
En "god" politiker med formell kompetanse
Har du noen tanker om utdanningsnivået til politikerne våre?
Steen-Johnsen henviser til Marte Mangset og Jostein Aschims kronikk om regjeringens utdanningsnivå, der de påpekte at nivået i Norge er lavere enn i mange andre europeiske land. Stensaker, Mangset og Holst forteller det samme, og supplerer med at det ikke er flust av ministre med doktorgrad i Norge. Samtidig er andelen politikere med høyere utdanning høyere enn i befolkningen generelt.
– Noen vil tenke at dette er et problem fordi politikerstanden bør speile befolkningen ellers. Andre vil mene at utdanning også kan gi politikerne kunnskaper og ferdigheter som kan være nyttig når de skal utforme en best mulig politikk. Det hele bunner ofte i hva du selv mener en «god» politiker er og hva et «godt» demokratisk styresett er, sier Holst.
Stensaker beskriver at de siste utdanningsministrene har hatt relativt begrenset formell kompetanse.
– Dette trenger ikke å bety at de gjør en dårlig jobb, men at i en sektor hvor du skal forvalte formalkunnskap er det litt pussig at det er veldig mange politikere som mangler den formale kompetansen, og at dette gjør at man kanskje ikke helt skjønner kjennetegnene til den sektoren de er satt til å forvalte. Nå har vi en ny minister som har formell kompetanse, forhåpentligvis er det en ny trend, sier Stensaker.
Norge som land ligger øverst på tillitstoppen, hvor de som har høyest tillit til politikerne er individer med høyt utdanningsnivå. Hvordan kan slike skandaler påvirke stortingsvalg og eventuell polarisering?
Stensaker beskriver at tilliten i Norge gjerne er knyttet til systemet, og ikke personer, og at det dermed ikke nødvendigvis er så farlig at politikere blir avslørt som “juksere”. At politikere blir avslørt mener han dermed kan bidra til å opprettholde tilliten til systemet. Steen-Johnsen kommenterer på at pressen i slike saker fyller en rolle som den fjerde statsmakt ved å «avsløre» slike brudd.
– Jeg tenker at det er tilliten til systemet som er det unike i Norge, at man tenker at man i prinsippet blir rettferdig behandlet. Det er klart at hvis en del av disse sakene som nå er i gang ødelegger tilliten til systemet, da er vi ille ute å kjøre, sier Stensaker.
Holst peker heller ikke på politikerskandaler som store påvirkere for tillit og stortingsvalg.
– Jeg har møtt på en og annen Høyre-velger som er usikker på om vedkommende kan stemme Høyre eller som vurderer å stemme Venstre etter Solberg-skandalen. Spørsmålet er hvor mange som ender opp her når det kommer til stykket. Tilsvarende ser vi nedgang på meningsmålinger for Arbeiderpartiet og Senterpartiet, men her er neppe politikerskandalene en hovedårsak.
Steen-Johnsen beskriver at et kjennetegn ved det norske samfunnet er at høy tillit er utbredt i befolkningen, men at det finnes grupper med lavere tillit.
– Det kan tenkes at denne typen skandaler kan virke sterkere på dem enn på andre og forterke deres lave tillit. Hvorvidt dette gir politiske utslag, i form av stemmegiving eller det å avtså fra å stemme, er vanskeligere å si noe om.
Mangset er tydelig på at polariseringen er lite utbredt i Norge, men at den henger tett sammen med fremveksten av ekstreme partier, populisme og at partier ikke klarer å bestemme om de hører til høyre- eller venstresiden.
– Det å fremstille seg selv som noen som bryter med de tradisjonelle verdiene og det eksiterende systemet, har blitt en måte å sanke velgere på, og samtidig er det et verktøy som brukes for å ta avstand til mistilliten til de tradisjonelle partiene, sier Mangset.
Mangset peker også på at profesjonaliseringen av politikken er et problem som kan gjøre at folk flest føler på en distanse til politikerne. Samtidig mener hun at det er nettopp populistiske bevegelser og motstand mot regulærpolitikk som er den største trusselen mot demokratiet vårt i dag.
– Vi må ikke miste tilliten til at det går an å skape endring i samfunnet. Men Norge er langt unna dette, forklarer hun.
Tillit som normativ standard
Hvor viktig er tilliten til politikerne våre for sosial orden?
– Tilliten til politikerne våre er en bit av et puslespill, tenker jeg. Men vi lever tross alt i et demokrati, sier Stensaker.
Han beskriver videre at mye av irritasjonen er rettet mot stortinget, men at en del av den irritasjonen kanskje burde vært rettet andre steder i systemet, og hvordan vi har organisert landet i ulike fylker og kommuner.
Mangset er enig i at det ikke nødvendigvis er de politiske partienes skandaler som svekker tillit, men at det kan hende det heller er spenninger i strukturen som skaper usikkerhet og mistillit. Steen-Johnsen peker på at tillit ikke er et mål i seg selv dersom politikerne ikke fortjener det.
– I et robust demokrati er det viktig at det finnes en kultur for politisk kritikk, og for å stille politikere til ansvar, poengterer hun.
At tillit er fundamentet for sosial orden beskriver Holst at er sosiologisk barnelærdom, og det at vi har høy tillit til hverandre og til myndighetene har mange fordeler.
– Jeg synes en del, også sosiologer, kunne vært mer kritiske til måten “tillit” har seilt opp som den ultimate normative standarden for hvorvidt et samfunn fungerer som det bør.
