Hvorfor er miljøvennlige holdninger mer vanlig blant de privilegerte? I en ny artikkel i The British Journal of Sociology, [gratis tilgang] analyserer jeg sammenhengen mellom posisjon i det sosiale rom og holdninger til mange forskjellige miljøspørsmål. Generelt sett er alle former for miljøengasjement og interesse mye mer utbredt blant dem med kulturell kapital på venstre side av det sosiale rommet. I lys av disse funnene utfordrer jeg tre typer forklaringer som er gitt i litteraturen og foreslår en fjerde: at sterke økologiske holdninger blant de som har mye kulturell kapital, gjenspeiler en form for symbolsk askese – en moralsk distansering fra rikdom og materialisme. Snarere enn en ny økologisk habitus, representerer disse holdningene en tillempning av etablerte klassedistinksjoner til en kontekst hvor miljøvern har blitt individualisert og moralisert.
Det har lenge vært observert at folk med flere ressurser – utdanning, inntekt, sosial status – er mer tilbøyelige til å gi uttrykk for miljøbekymring. Men hvorfor er det slik? I litteraturen har det vært foreslått minst tre typer forklaringer. Den ene er velstandsteorien, som hevder at når mennesker har materiell trygghet, har de råd til å bry seg om ikke-materielle spørsmål som miljøet. En annen tankegang ser miljøvern som en form for distinksjon – noe de privilegerte bruker for å signalisere moralsk overlegenhet og trekke grenser ovenfor folk under seg i det sosiale rommet. En tredje, mer velvillig tolkning antyder at det har oppstått en ny økologisk habitus, særlig blant dem som er rike på kulturell kapital, slik at omsorg for miljøet nå er dypt forankret i deres disposisjoner og væremåte.
Min påstand er at kulturell kapital-gruppenes miljøvennlighet er en ny vri på denne tendensen til å distansere seg fra rikdom, penger og materialisme – verdier de forbinder med vulgaritet, overfladiskhet og mangel på seriøsitet.
Jeg hevder imidlertid at miljøfokuset blant kulturelt privilegerte grupper gjenspeiler den samme logikken som ligger til grunn for den kulturelle smaken og den politiske orienteringen deres: en distansering fra, avvisning eller til og med negasjon av økonomisk kapital og dens ulike symbolske uttrykk. I kulturen ser vi dette som en omfavnelse av interesser og aktiviteter som verdsetter raffinement, kunnskap og nye opplevelser, i motsetning til luksus og prang. I politikken ser vi det som en støtte til venstreorientert politikk som vil begrense makten til den økonomiske kapitalen. Min påstand er at kulturell kapital-gruppenes miljøvennlighet er en ny vri på denne tendensen til å distansere seg fra rikdom, penger og materialisme – verdier de forbinder med vulgaritet, overfladiskhet og mangel på seriøsitet.
Sentralt i denne fortolkningen er at jeg finner spesielt sterke sammenhenger mellom sosial posisjon og holdninger når det gjelder spørsmål hvor hensynet til miljøet veies mot andre mer materielle hensyn: Er en villig til å gi avkall på varer for å bevare naturressursene? Er en enig i at industriell utvikling bør ha forrang fremfor naturvern? Støtter en avgifter på forurensende varer? Er en villig til å betale skatt for restaurering av vassdrag? Er en enig i å redusere oljeutvinningen av miljøhensyn? Er en enig i å øke energiprisene for å redusere forurensningen? I disse spørsmålene er det gjennomgående store sosiale forskjeller, og det er særlig kulturell kapital-gruppene som sier seg villig til å ofre noe mer materielt for å verne om naturen.
Ideen om at dette speiler en slags symbolsk askese, eller en avvisning av økonomisk kapital og alt dens vesen, understøttes av at disse holdningene er tett forbundet med kulturell smak som uttrykker det samme. Miljøengasjementet viser en sterk sammenheng med kulturelle preferanser som er distinkte for de kulturell kapital-sterke: som å lytte til klassisk musikk, moderne jazz eller verdensmusikk; interesse for å lese kultursidene i avisen; å velge å bruke en uventet fridag til å lese en bok; interesse for vegetarisk mat; preferanse for interrail/backpacking; og konsum av marokkansk mat.
Disse kulturelle smakene står i kontrast til livsstilen til de som er rike på økonomisk kapital, samt livsstilen til grupper lavere i det sosiale rommet. Jeg refererer til dette som en form for symbolsk askese – en verdsettelse av skolastiske, kulturelle og kosmopolitiske interesser, og en distansering fra hedonisme, materiell overflod og økonomisk makt. I regresjonsanalyser viser jeg at denne smakskonfigurasjonen ikke bare er nært knyttet til miljøvennlige holdninger, men faktisk forklarer en stor del av den statistiske sammenhengen mellom sosial posisjon og miljøvennlige holdninger. Når smaken for slikt kontrolleres for, reduseres klasseeffekten kraftig, særlig for kulturell kapital-gruppene.
Dette er ikke for å antyde at enkeltpersoner bevisst bruker miljøsynspunkter for å signalisere status eller overlegenhet. Argumentet er snarere at for de som er relativt rikest på kulturell kapital, gir disse standpunktene mening – de resonerer med dypere disposisjoner. I stedet for å diskutere hvorfor enkeltpersoner subjektivt inntar de holdningene de gjør, handler argumentet mitt mer om hvorfor slike holdninger appellerer til akkurat disse gruppene.
For disse analysene bruker jeg data fra 2023–2024-runden av Norsk Monitor, en stor og uvanlig rik nasjonal undersøkelse. Jeg konstruerer en modell av det sosiale rommet ved hjelp av multippel korrespondanseanalyse, hvor individer plasseres i henhold til mengden og sammensetningen deres av kapital – økonomisk og kulturell. Deretter plasserer jeg 26 forskjellige miljøholdninger og -atferd i dette rommet. Det jeg finner, er at miljøvennlige holdninger er systematisk og sterkt assosiert med grupper som er relativt rike på kulturell kapital, og bare svakt eller inkonsekvent med grupper som er rike på økonomisk kapital. Hvis teorier om velstand, eller kanskje til og med postmaterialisme, var riktige, burde vi ikke finne denne splittelsen innenfor den dominerende klassen, og de mest velstående burde vise et mye sterkere miljøengasjement.
Slik blir miljøengasjement en særlig effektiv måte å negere økonomisk kapital på. Det gjør det mulig for dem som er rike på kulturell kapital å hevde en form for overlegenhet som ikke er basert på materiell rikdom, men på smak, tilbakeholdenhet og moralsk bevissthet.
Det er også grunn til å betvile ideen om en økologisk habitus. Hvis en slik habitus fantes, ville vi forvente at miljøvennlige holdninger var konsistente, utbredte og dypt forankrede. Men dataene viser at disse holdningene er ujevne og selektive – selv blant de kulturelt privilegerte. Mange uttrykker bekymring, men få prioriterer miljøet politisk eller melder seg inn i miljøorganisasjoner, ifølge svarene deres i undersøkelsen. I stedet for en transformert habitus ser vi snarere en omarbeiding av eldre symbolske motsetninger, reflektert gjennom miljøspørsmålets linse.
Grunnen til at denne symbolske askesen nå tar form av en viss økologisk orientering, er, mener jeg, at konteksten har endret seg. Det er nå en økt generell bevissthet om miljøproblemer, og miljøspørsmål har blitt stadig mer individualisert – både når det gjelder ansvar og uttrykk. Som Jean-Baptiste Comby har vist, trekker dette miljøspørsmålet over på de kulturell kapital-rikes banehalvdel. Når det først innrammes som et spørsmål om personlig livsstil, hverdagsvalg og moralsk forbruk, blir økologisk engasjement et terreng hvor en kan trekke skiller gjennom raffinert sensibilitet, informerte beslutninger og synlig selvbeherskelse – alt dette er i tråd med disposisjoner og ressurser som er karakteristiske for kulturell kapital. Gjennom grønn markedsføring og grønnvasking har økologiske bekymringer blitt omgjort til varer og livsstilsmarkører, noe som passer godt med kulturell kapital-gruppens kapasitet for symbolsk mestring og appetitt på stilisering av livet (Weber).
Dette skjer i en bredere kontekst hvor kulturell kapital kan ha blitt et svakere grunnlag for makt, ikke minst på grunn av økende økonomisk ulikhet som begunstiger de rikeste, og ulike nyliberale reformer som har undergravd den kulturelle kapitalens autonomi – særlig ved å omforme de institusjonelle forholdene som gjør det mulig å mobilisere og legitimere ekspertise. I denne sammenhengen blir økologiske bekymringer en måte å gjenvinne moralsk og symbolsk autoritet på – en arena hvor kulturell kapital fortsatt kan markere seg og bekrefte relevansen sin ved å tilpasse seg det antatt felles beste og universalistiske verdier. Slik blir miljøengasjement en særlig effektiv måte å negere økonomisk kapital på. Det gjør det mulig for dem som er rike på kulturell kapital å hevde en form for overlegenhet som ikke er basert på materiell rikdom, men på smak, tilbakeholdenhet og moralsk bevissthet. Sighard Neckel har påpekt at den grønne orienteringen forener de tre kriteriene for symbolsk grensearbeid som Michèle Lamont har identifisert: kulturelt (ekspertise på bærekraft), økonomisk (midler til å ha råd til grønne alternativer) og moralsk (påstander om etisk overlegenhet). Dermed tilbyr den en særlig effektiv måte for innehavere av kulturell kapital å legitimere sin posisjon – gjennom livsstilsvalg som fremstår som rasjonelle, smakfulle og moralsk prisverdige.
