Regjeringen har en nullvisjon for utenforskap. I Stortingsmeldingen Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023-2034, er dette formulert som et (av to) «målrettet samfunnsoppdrag». «Ungt utenforskap er en stor samfunnsutfordring og har betydelige kostnader for den enkelte og for samfunnet» kan vi lese (kap. 6.3). At utenforskap rammer folk på negative måter, er neppe kontroversielt. Ei heller at det koster samfunnet dyrt. Så hvorfor er det grunn til å problematisere dette?
Sammen med 13 andre forfattere har vi skrevet Det samfunnsskapte utenforskapet, en bok som nylig utkom på Fagbokforlaget. Her argumenterer vi for at det finnes mange gode grunner til å problematisere dagens forståelse av utenforskap. Vår bekymring er at nettopp denne forståelsen, paradoksalt nok, kan bidra til å skape og forsterke utenforskap.
Myter om utenforskap
En av årsakene til at utenforskapsproblemet ikke forstås godt nok er at det er tuftet på en rekke myter. Én slik myte er at utenforskapet øker. Men dette stemmer ikke, ifølge samfunnsøkonomene Erling Barth, og Kalle Moene og statsviteren Axel Pedersen. De viste i en artikkel fra 2024 at vi i Norge har færre utenfor arbeid og utdanning enn i de fleste andre land. Norge har riktignok mange på uføretrygd, men ikke mange på trygd samlet sett.
En annen myte vi ofte hører er at fattigdom går i arv. I fjor påpekte sosiologene Jon Ivar Elstad og Kristian Heggebø at flertallet av dem som vokser opp i fattigdom ikke blir fattige voksne, og at majoriteten av dem som er fattige som voksne ikke har «arvet» sin fattigdom.
En tredje myte, som blir diskutert i boka, er at gutter nå har blitt en gruppe vi skal være særlig bekymret for. En slik påstand holder bare dersom man velger sine statistikker med omhu. De statistikkene der gutter er overrepresentert (kriminalitet, selvmord, og behov for spesialopplæring), der har gutter alltid vært overrepresentert, så i så tilfelle har gutter alltid vært tapere. Ser man for eksempel på lønnsstatistikken for kvinner og menn, sykefraværet og sysselsettingsgraden, er bildet et annet.
En fjerde myte handler om ungdomskriminalitet. Selv om kriminalitetsstatistikk er komplisert av mange grunner, virker det rimelig sikkert å si at ungdomskriminaliteten var høyere for 20 år siden enn den er i dag. Påstanden om at ungdomskriminaliteten for tiden går til værs må derfor sies å være noe tilslørende.
Det er viktig å stikke hull på noen av disse mytene, for fester de seg som sannheter, kan de bidra til at de velferdsstatlige institusjonene mister legitimitet.
Utenforskapskategoriene er vide
Mange av dem vi bekymrer oss for, er det kanskje ikke så stor grunn til å være bekymret for. Et eksempel er alle dem som står utenfor arbeid og utdanning (NEET-ere: Not in employment, education or training). Dette er ikke en veldig stor gruppe i Norge, og den rommer alt fra gutter som tar et års pause for å game, alvorlig kronisk syke, kriminelle, og de som er på dannelsesreise i Asia – for å nevne noen. Jenter med psykiske plager kan skjule alt fra de som gruer seg til matteprøven til de som har alvorlige spiseforstyrrelser. Som Ungdata-forskerne understreker har andelen unge som opplever psykiske plager vært stabil over flere år, og det er også en ganske liten andel som oppgir at de har psykiske plager. Likevel gir oppslagene i media inntrykk av at nærmest alle unge opplever å slite psykisk. Og hva med ungdomskriminaliteten? Her er oppslagene dramatiske og statistikken komplisert. Men når man snakker om at det er en økning i ungdomskriminaliteten, så omfatter økningen både de som kjører sparkesykkel i fylla, og de som utfører voldsforbrytelser.
Utenforskap har oftest sine årsaker i økonomiske og sosiale ulikheter. Men når utenforskapet skal bekjempes, vendes blikket oftere mot de vi bekymrer oss for enn mot de samfunnsforholdene som skaper utenforskapet.
Før den moralske panikken bryter løs, bør den i det minste være presist forankret. I boka er nettopp det et viktig poeng: Skal man forstå de fenomenene vi bekymrer oss for må vi også være opptatt av å forstå hvordan kunnskapen om fenomenene har blitt til.
Problemet med forståelsen av utenforskapsproblemet
Utenforskap har oftest sine årsaker i økonomiske og sosiale ulikheter. Men når utenforskapet skal bekjempes, vendes blikket oftere mot de vi bekymrer oss for enn mot de samfunnsforholdene som skaper utenforskapet. I stedet for å gjøre noe med årsakene til utenforskapet (en ny skattepolitikk? en ny boligpolitikk? en ny sosialpolitikk?) blir samfunnsproblem omgjort til problemer på individ og familienivå. Enkeltindivider og familier er problemet som skal fikses og repareres. Men forskning helt tilbake til den store depresjonen i USA har vist at når fattige familier er mer stresset enn velstående familier og derfor ikke har like mye tid og energi til barneoppdragelse, er det ikke fordi de mangler omsorgsevne, men fordi de mangler penger. De trenger ikke psykolog eller foreldreveiledning, de trenger bedre råd.
Vår påstand i boka er at utenforskap som samfunnsskapt problem ikke kan løses på individnivå, men ved å endre strukturer. Det dreier seg om den velkjente koplingen mellom personal troubles og social issues, som vi kjenner fra C. Wright Mills. Strukturene det handler om har to dimensjoner. På den ene siden handler det om utenforskapets materialitet, som at sosial ulikhet skaper systematisk ulike muligheter for folk. Et viktig virkemiddel for å endre på det vil være tiltak innenfor for eksempel boligpolitikken eller skattepolitikken. Den andre dimensjonen er mer innfløkt. Det handler om det vi kan kalle utenforskapets epistemologi: Hvordan utvikles, etableres og sementeres kunnskap om hva utenforskap er, hvem som er utenfor, og hvordan de havner utenfor? Det er hovedsakelig denne dimensjonen vi retter vår oppmerksomhet mot i boka.
En kanskje provoserende påstand er at utenforskap alltid vil eksistere i en eller annen forstand, som en motsats til innenforskap. Skal utenforskapet bli mindre, må innenforskapet bli større.
Det teoretiske fundamentet boka bygger på, har sitt utspring i en forståelse av at kunnskap er performativ og selvreferensiell, og at den derfor kan ha en selvoppfyllende kraft. Når kunnskap og verdier skapes og institusjonaliseres i praksis, bidrar de ikke bare til å skape institusjonelle praksiser og ordninger som forteller oss noe om hva som anses som normalt og avvikende – de bidrar også til å skape visse typer av mennesker. De «utenforskapte» er ikke utenfor før det etableres en forståelse av dem som en type mennesker som er utenfor.
Enkelt forklart kan man si at der Howard Becker og Erving Goffman la grunnlaget for en forståelse av avvik som sosialt konstruert og selvoppfyllende på individnivå, la Ian Hacking til en forståelse av at den selvoppfyllende – eller selvforsterkende – effekten av avvikskonstruksjoner inngår i institusjonelle ordninger som bidrar til å forsterke og reprodusere selve klassifikasjonssystemet som avvikskonstruksjonen er en del av. Barry Barnes og Davis Bloor legger til et ytterligere poeng, nemlig at denne prosessen forsterkes (kumulativt) og blir virksom på samfunnsnivå gjennom selvreferensielle prosesser som innebærer en form for kumulativ avvikskonstruksjon: Når visse forståelser av hva som er avvik gjentas av mange mennesker, mange ganger blir virkningen performativ. Avviket blir avvik fordi mange nok kaller det for avvik.
Kan problemforståelsen forsterke de strukturene som skapte det opprinnelige utenforskapet?
Boka er skrevet på bakgrunn av en bekymring for hva kunnskapen om utenforskap «gjør». Det er et sentralt poeng for oss at når utenforskap ses på som et individproblem kan det forsterke det allerede samfunnsskapte utenforskapet. Når problemforståelsen er at individer skal repareres, blir det utviklet kunnskap og kategorier om typer av mennesker, og det iverksettes tiltak for å hjelpe disse. Det profesjonelle blikket siktes inn på å identifisere for eksempel mulige risikobarn, gutter som kan bli tapere, elever som kan komme til å droppe ut fra skolen eller havne i kriminalitet.
Bekymringen som formuleres i boka er at kunnskapen om, og klassifiseringene av ulike sider ved barndom, ungdom og ungt voksenliv, og de modeller, tiltak og profesjonelle team som skal hjelpe, også kan ha en negativ funksjon – utenforskap kan bli skapt og forsterket av de gode intensjoners handlinger.
Vi kan tenke oss følgende eksempel. Gutter gjør det dårligere enn jenter på skolen. Bekymring oppstår. Da samles det inn ulike typer kunnskap om dem: biologisk (modnes de ikke litt sent?), kognitive evner (knekker de ikke lesekoden litt sent?), sosiale ferdigheter (sloss de ikke litt for mye?), fysiske ferdigheter (hvorfor klarer de ikke sitte stille) osv. Når premissene er fastlagt slik, ja da er gutter tapere.
En forestilling om virkeligheten testes ut, og det kan bidra til å skape en virkelighetsforståelse som den opprinnelige forestillingen deretter blir en god beskrivelse av. Man har skapt en kategori om guttetapere ved å løfte fram noe som er likt, og sett bort fra alt annet. Kategorien diskuteres på møter, i familier og i media, og kunnskapen etablerer seg gjennom praktisk bruk i disse sosiale fellesskapene.
Dette kan være en selvforsterkende prosess. Hver gang noen bruker kategorien blir den styrket, og den er også en kategori som flere naturlig nok kan identifisere seg med. Vi har her brukt eksemplet med guttetapere, men samme resonnement kan utvikles når det handler om skolefravær, barnehagebarn i risiko, flyktningbarn, unge utenfor arbeid og utdanning, jenter med psykiske utfordringer og unge kriminelle.
I Det samfunnsskapte utenforskapet diskuterer vi disse kategoriene, og uttrykker en bekymring for om dagens forståelse har uheldige konsekvenser. Det overordnede spørsmålet er om vår tids forståelser av utenforskap og «utenforskapte» ikke bidrar til å løse, men snarere til å forsterke, utenforskapsproblemet.
Utvid rammene for innenforskap
Skal utenforskapet gjøres noe med bør man se på årsakene bak og revurdere noen av våre forståelser av utenforskap. En kanskje provoserende påstand er at utenforskap alltid vil eksistere i en eller annen forstand, som en motsats til innenforskap. Skal utenforskapet bli mindre, må innenforskapet bli større.
Dette betyr kanskje mindre fokus på investering og prestasjon, kanskje også mindre psykologiserende og moraliserende kategorisering. Det bør heller reflekteres over hvordan rommet for det akseptable kan utvides; i barnehager, i skoler, og i ungdoms- og unge voksnes livsløp.
