Rundt én million nordmenn lever med en form for hørselsnedsettelse (Kristensen et al., 2020). For mange er dette en stille og usynlig transformasjon som langsomt, men dyptgripende, endrer hvordan de deltar i det sosiale livet. Når lydene forsvinner, svekkes ikke bare hørselen. Også følelsen av kontakt med verden, det Hartmut Rosa (2019) kaller resonans, blir vanskeligere å opprettholde. Denne artikkelen tar utgangspunkt i to kvalitative intervjuer med informantene Karl og Elisabeth som har utviklet hørselsnedsettelse i voksen alder. Gjennom et sosiologisk blikk, og med Erving Goffmans dramaturgiske perspektiv, Charles Horton Cooleys teori om speilbildeselvet og Rosas resonansbegrep som analytiske linser, har jeg undersøkt hvordan denne livsendringen rokker ved selvforståelse, sosial deltakelse og identitet.
Sceneskifte: Hørselsnedsettelse og rollenes forvandling
Goffman (2014) sammenlignet det sosiale livet med et teater der vi alle spiller roller på ulike scener. Frontstage er arenaen for sosialt samspill, der vi viser frem den versjonen av oss selv vi ønsker at andre skal se. Backstage er det skjulte rommet, hvor vi henter oss inn, lar fasaden falle og bearbeider det vi nettopp har fremført. For mennesker som plutselig må leve med redusert hørsel, forandres rollene dramatisk. De mister kontroll over manus og rytme. Forestillingen blir mer krevende, og kulissene føles mer ustabile.
Elisabeth, en av informantene, forteller at hun har begynt å unngå støyrike sammenkomster og heller foretrekker roligere settinger. “Jeg setter mer pris på stillheten,” sier hun. “Det er ikke så viktig å være med i samtalen lenger, men okei å bare være tilstede.” Det er en resignert, men også beskyttende strategi. Hun tilpasser sin rolle for å fortsatt kunne være på scenen, selv om hun nå har en mer tilbaketrukket tilstedeværelse.
Karl beskriver hvordan han etter jobb ofte må isolere seg. “Jeg har brukt opp hørsel og energi,” sier han. Lunsjpausen tilbringes i stillhet. Ikke fordi han ikke ønsker sosial kontakt, men fordi han må skjerme seg for å kunne holde ut arbeidsdagen. For ham blir backstage ikke bare et rom for ettertanke, men en akutt nødvendighet. Goffman påpeker at alle trenger backstage for å kunne fremstå troverdig frontstage. Men for Karl og Elisabeth er denne balansen forskyvende: deres backstage må bli stadig større, fordi frontstage krever mer enn før.
Hos mennesker som får hørselsnedsettelse i voksen alder, er overgangen preget av brudd. Identiteten de har bygd opp over tiår, som sosial, deltagende, oppmerksom, utfordres plutselig av nye begrensninger.
Et stille vekslingsspill og selvet i endring
Hos mennesker som får hørselsnedsettelse i voksen alder, er overgangen preget av brudd. Identiteten de har bygd opp over tiår – som sosial, deltagende og oppmerksom – utfordres plutselig av nye begrensninger. De må kontinuerlig bevege seg mellom å late som alt er som før, og å innrømme at noe har endret seg. Dette skaper det som i denne teksten omtales som et «stille vekslingsspill»: en kontinuerlig, til tider umerkelig, glidning mellom deltagelse og tilbaketrekning.
Frontstage, som tidligere var arena for selvsikker samhandling, blir nå en krevende prestasjon. Selv enkle samtaler i sosiale settinger krever mental og auditiv kapasitet. Små misforståelser, forsinkede reaksjoner og tap av kontekst blir potensielle trusler mot troverdigheten til den rollen de ønsker å spille. Backstage får dermed en utvidet betydning: det blir et rom for emosjonell bearbeiding, men også en strategisk sone for restitusjon og kontroll.
Karl, som tidligere var sosial og deltok i felleslunsjer, har begynt å trekke seg unna. Han sier det ikke som et valg, men som en erkjennelse: “Det er bare godt å få være litt for meg selv.” Denne tilbaketrekningen er både fysisk og symbolsk – han fraværer ikke bare bordet, men også den versjonen av seg selv som kunne være i sentrum.
Speilbildets dissonans: Når blikket utenfra endrer selvet
Charles Horton Cooleys (1902) teori om speilbildeselvet gir et gripende rammeverk for å forstå hvordan hørselsnedsettelse virker inn på identiteten. Vi forstår oss selv gjennom andres blikk, og vi speiler våre handlinger i den sosiale responsen vi mottar. Men når det sosiale blikket blir forvirret, eller når man må skjule egen sårbarhet, oppstår en dissonans.
Elisabeth beskriver en familiebursdag der hun ble sittende med kun én person. I etterkant bekymret hun seg: “Jeg ble redd for å bli oppfattet som at jeg ikke ville prate med alle, og sånn er ikke jeg.” Dette utsagnet speiler en identitet i konflikt. Hun kjenner fortsatt sitt gamle jeg, men omgivelsene gir henne ikke lenger samme tilbakemelding. Speilbildet er forstyrret, og det som en gang var et stødig selv, er nå fragmentert og preget av usikkerhet.
Denne uroen er ikke patologisk, men sosiologisk. Den bunner i de normene vi lever etter: å være tilstede, å være sosial, å svare raskt og riktig. Hørselsnedsettelse står i veien for å innfri disse kravene. Og i et samfunn hvor identitet bekreftes gjennom deltagelse, blir hvert bortvalgt møte en trussel mot selvet.
Kampen for å være med
Sosiologisk sett har sosialt samvær en dobbelt betydning: det er både grunnlaget for tilhørighet og en arena for sosial kontroll. For personer med hørselsnedsettelse blir det en kampplass. Elisabeth og Karl uttrykker en gjennomgripende utmattelse knyttet til å opprettholde sosial kontakt. Hver samtale krever planlegging: Hvor skal jeg sitte? Hvem kommer? Er det bakgrunnsstøy? Samvær, som tidligere var spontan trivsel, er nå en kognitiv og emosjonell øvelse.
Likevel nekter de å isolere seg. De insisterer på å være med. Denne motstanden er eksistensiell. Den uttrykker en kamp mot ekskludering, ikke bare sosialt, men ontologisk. De vil ikke miste den de var, og de bruker sin vilje til å holde fast i et sosialt selv, selv om det krever mer backstage enn noen gang før.
Manglende universell utforming blir her ikke bare en teknisk feil, men en sosial urett. Et kommunalt bygg med dårlig akustikk utelukker Karl. Et foredrag uten mikrofon hindrer Elisabeth i å delta. Små detaljer som avstanden til taleren, bruken av tekstil i rommet, og støy fra ventilasjon, blir avgjørende for om mennesker med hørselsnedsettelse får være med eller stå utenfor.
Universell utforming, slik Døveforbundet (u.å.) definerer det, handler om å skape omgivelser der flest mulig kan delta. Men det handler også om sosial anerkjennelse. Når slike hensyn uteblir, opplever personer med hørselsnedsettelse ikke bare praktiske hindringer, men symbolsk eksklusjon. Det er ikke bare rommet som lukker seg, det er fellesskapet.
Hørselsnedsettelse i voksen alder er mer enn et medisinsk fenomen. Det er en sosial og eksistensiell erfaring som krever nytenkning i måten vi forstår identitet, fellesskap og deltagelse.
Samtidens akselerasjon og individets kollisjon
Hartmut Rosas teori om resonans (2019) tilbyr en dypere forståelse av hva som står på spill når hørselen svikter. Ifølge Rosa er resonans et grunnleggende menneskelig behov – det handler om å være i kontakt med verden på en måte som er gjensidig, berørende og meningsfull. Mennesker ønsker ikke bare å høre, men å bli hørt – ikke bare å delta, men å oppleve gjenklang. Når hørselsnedsettelsen bryter forbindelsen til lyden av andres stemmer, blir ikke bare kommunikasjon vanskeligere; selve opplevelsen av å stå i relasjon forstyrres. Den gjensidige vibrasjonen mellom selv og omverden dempes, og det som før var levende kontakt, glir over i taus avstand. Informantene i denne studien beskriver nettopp dette – en lengsel etter å være med, men også en smertefull bevissthet om at samspillet har forandret karakter. Tapet av resonans blir dermed ikke bare et tap av lyd, men et tap av sosial livsrytme, av umiddelbarhet og av følelsen av å høre til.
Et sosiologisk ekko av stillhet
Hørselsnedsettelse i voksen alder er mer enn et medisinsk fenomen. Det er en sosial og eksistensiell erfaring som krever nytenkning i måten vi forstår identitet, fellesskap og deltagelse. Med Goffmans teatermetafor ser vi hvordan det sosiale krever stadig større forberedelser. Backstage vokser, ikke som et fristed, men som en nødvendighet for å kunne være seg selv på scenen. Med Cooleys speilbildeteori ser vi hvordan blikket fra andre kan forsterke eller svekke selvet. Og med Rosas resonansteori forstår vi hvordan forbindelsen mellom individ og verden blir mer sårbar når kommunikasjon brytes.
Men kanskje ligger det en ny type aktør i dette landskapet. En som beveger seg mellom støy og stillhet, mellom fellesskap og selvbevarelse. En som vet at det mest ekte ikke alltid sies høyt, men noen ganger ligger i det lavmælte. For i den tause kampen for sosial tilhørighet finnes det et stille og utholdende mot. Et mot som uttrykkes i det å møte opp, selv når det er krevende. For det sosiale er ikke bare en vane eller et behov – det er en grunnleggende menneskelig lengsel etter å høre til. Vi holder fast i fellesskapet fordi vi ikke ønsker å bli stående alene, og fordi vi vet at tilhørighet er avgjørende for å bevare selvet. Det bor styrke i blikket, i den kroppslige tilstedeværelsen, i viljen til å holde fast ved fellesskapet selv når ordene glipper. Kanskje er det vi rundt som må lytte bedre – ikke bare med ørene, men med tålmodighet og hele oss. Et hverdagslig heltemot som bærer selvet, slitent men stolt, gjennom livets sosiale teater.
Referanser
Cooley, C. H. (1902). Human nature and the social order. New York: Scribner.
Døveforbundet (u.å.). Universell utforming. https://www.doveforbundet.no/wiki/universell-utforming/
Engdahl, B. F. (2015). Fakta om hørselstap. Folkehelseinstituttet. https://www.fhi.no/kl/stoy/om-horselstap/
Goffman, E. (2014). Vårt rollespill til daglig: The presentation of self in everyday life. Pax Forlag.
Kristensen, M., Guttormsen, E. W., & Størksen, A. T. (2020). En million nordmenn har nedsatt hørsel. NRK. https://www.nrk.no/norge/en-million-nordmenn-har-nedsatt-horsel-1.14975104
Levin, I. & Trost, J. (2005). Selv og identitet. Abstrakt forlag.
Oslo Economics. (2020). Samfunnsøkonomiske kostnader ved hørselsnedsettelse i Norge.
Rosa, H. (2019). Resonans. En sosiologi om forholdet til verden. Oslo: Cappelen Damm Akademisk.
Schwartz, S. H. (2011). Studying Values: Personal Adventure, Future Directions. Journal of Cross-Cultural Psychology, 42(2), 307–319.
Thunberg, S. & Arnell, L. (2021). Pioneering the use of technologies in qualitative research. International Journal of Social Research Methodology.
