Ifølge World Press Feedom Index har Norge verdens høyeste grad av pressefrihet. Mange vil derfor spørre seg hva som egentlig er poenget med å forske på journalisters politiske uavhengighet i Norge anno 2025, hvor partipressen for lengst har havnet på historiens gravplass. Som politisk aktiv la jeg merke til at det virket som at mange unge politisk aktive og journalister gikk i de samme miljøene i Oslo. Jeg reflekterte den gang over hvilke konsekvenser dette vil få for innholdet i journalistikken, dersom journalister og politikere møtes på de samme festene, deltar på de samme frokostmøtene på Kulturhuset og vokste opp i samme samfunnsklasse.
I den siste tiden har vi sett mange eksempler på elitepolitikere som har gått fra politikken til relativt høye posisjoner i journalistikken. Denne trenden, hvis man kan kalle det den, var også delvis mitt utgangspunkt for å gjøre denne studien. Dette er interessant fordi dette muligens kan si noe om utviklingen av journalistikkens felts autonomi i forhold til politikkens felt. Hovden hevder i sin studie fra 2008 at påvirkningen som politikere og stat utøver på journalistikkens felt har blitt mindre. Kan det være en endring på gang?
Min masteroppgave omhandler politiske journalisters praksiser og hvordan disse praksisene formes av journalistenes interaksjon med politikere. Studien handler slik sett om politisk journalistikk, men på en litt annen måte enn hva som ofte forbindes med å forske på politisk journalistikk. Politisk uavhengighet blir i studien forstått som autonomi fra politikkens felt. Jeg bruker Bourdieus kanskje mest berømte begrep symbolsk vold – inspirert av hvordan Bourdieu bruker det i Om fjernsynet (1998) – som et verktøy for å undersøke dette med et mikrososiologisk blikk, i tillegg til habitus, kapital og feltet og dets struktur (med illusio, doxa og nomos).
Propagandamodellen er en makromodell som ble utviklet av amerikanerne Herman og Chomsky (1988). Jeg leser modellen som en kritikk av kapitalismens påvirkningskraft på massemediene. På grunn av en rekke «nyhetsfiltrene» vil ikke det som oppfattes som kontrære stemmer slippe til i nyhetsbildet, ifølge dem. Derimot vil meninger som gagner en elite ha dominans. Nyhetsfiltrene fremstår som naturgitte. Nyhetsfilter 3 er slik Allern (2022) beskriver det: En symbiotisk relasjon til nyhetskilder innen regjering, embetsverk og næringsliv. I studien skriver jeg at dette filteret kan fungere som et supplement til Bourdieu for å forstå hvordan kilder i regjering påvirker journalisters praksiser.
Teori
I og med at jeg har som ambisjon om å undersøke sosiale mekanismer på et mikronivå, legger jeg en særlig vekt på habitus og kapital i oppgaven. Habitus er et komplekst begrep og det formes av mange faktorer: Habitus formes av både vår sosiale “bagasje”, det vil si sosialiseringen i oppveksten og av klassebakgrunn som kroppsliggjøres i habitus, og av de sosiale strukturene som vi til enhver tid omgir oss med. Kapital er et annet ord for makt (Bourdieu & Wacquant, 1993) Det finnes tre former for kapital: Økonomisk, kulturell og sosial kapital (Bourdieu, 1986).
Oppgavens fokus ligger på journalistikkens felt. Et sosialt felt kan forklares som en del av samfunnsstrukturen, slik at samfunnsstrukturen er oppdelt i ulike felt, slik som feltet for politikk, kunst, eller et snevert felt, slik som feltet for improteater. Mens sosiale felt er sammensatt av “objektive posisjoner”, er habitus “historiske relasjoner” som er kroppsligjort, ifølge Bourdieu & Wacquant (1993).
Symbolsk vold er er en tilslørt maktform som oppstår mellom grupper eller individer med ulik akkumulert mengde kapital (Hjelseth et al., 2025; Bourdieu & Passeron, 1990) “Volden” som utøves mot de dominerte kan forekomme gjennom symboler i kommunikasjonen og blir usynlig gjennom “feilgjenkjennelse” (Misrecognition). Flemmen og Ljunggren skriver om feilgjenkjennelse at det «(…) kort sagt handler om hvordan maktforhold ofte ikke oppfattes som det de egentlig er, men heller som noe naturlig eller personlig» (Flemmen & Ljunggren, 2024, s. 267). Jeg bruker symbolsk vold ukonvensjonelt. For, symbolsk vold brukes vanligvis i forbindelse med forskning på sosial ulikhet, og på dominerte grupper, for eksempel når det undersøkes hvordan ulikhet reproduseres gjennom utdanningssystemet mellom de med en privilegert bakgrunn og arbeiderklassens barn. Gruppen som undersøkes i masteroppgaven derimot, journalister, er ifølge ORDC-modellen et yrke som er plassert i fraksjonen for øvre kulturelle middelklasse (Hansen et al., 2009).
Ideen til å ta begrepet inn i analysen av det norske mediefeltet baserer seg på noe Bourdieu (1998) selv skriver i Om Fjernsynet:
Sosiologien har i likhet med andre vitenskapstradisjoner som funksjon å avsløre skjulte forhold, og når den gjør det, kan den bidra til å redusere den symbolske volden som utøves i sosiale relasjoner, og særlig den som utøves i massekommunikasjonens relasjoner (Bourdieu, 1998).
For Om Fjernsynet handler ikke bare om den symbolske volden som journalister utøver, men også den de selv utsettes for, ifølge Gentikow (1997).
I min studie bruker jeg dermed Bourdieus sosiologi for å undersøke sosial interaksjon på mikronivå. Dette skiller seg fra tidligere forskning på politisk journalistikk, der forskningen hovedsakelig har beskjeftiget seg med makroprosesser. Bourdieu selv gjorde aldri en feltanalyse av journalistikkens felt i Frankrike ved hjelp av multippel korrespondanseanalyse (MCA), slik som han gjorde av akademia i Homo Academicus. I min studie bruker jeg derfor Hovdens (2008) Bourdieuinspirerte feltanalyse av journalistikkens felt i Norge som en del av studiens teoretiske grunnlag.
Metode
Oppgaven er kvalitativ, og jeg har samlet inn data gjennom intervjuer. Utvalget besto av 11 journalister fra norske aviser og mediehus. De fleste av dem dekket hovedsakelig politikk eller hadde tittelen politisk journalist. Informantene ble intervjuet gjennom semistrukturerte intervjuer. De fleste av studiens informanter har bakgrunn fra politikk. Det er ikke tilfeldig, for det var noe jeg ønsket meg da jeg lette etter informanter. «Politisk bakgrunn» definerer jeg som å ha vært aktiv i ungdomspolitikken, å ha vært politiker eller politisk aktivist, med andre ord å ha vært politisk aktiv.
Videre analyserte jeg dataene ved hjelp av stegvis-deduktiv induksjon (SDI), som er en form for kvalitativ analyse utviklet av Aksel Tjora. Jeg hentet også inspirasjon fra abduktiv analyse. Jeg kodet intervjuene ved hjelp av empirineær koding og strukturerte deretter kodene i analyseprogrammet HyperRESEARCH.
En symbiotisk relasjon
Mitt hovedfunn er at er at å skape tillit gjennom å være omgjengelig og “å gi og ta”, er den viktigste strategien som informantene bruker for å få informasjon fra politikerne. Derfor kan man si at relasjonen mellom politiker og journalist kjennetegnes av at den er symbiotisk.
Praksisen med “å gi og ta” fører til en selvsensur der journalistene selv godtar at denne symbiosen går utover journalistisk integritet. Journalistene innser ikke dette selv, men godtar relasjonens premiss, og journalistene blir slik den dominerte part i maktforholdet gjennom “feilgjenkjennelse” (Misrecognition). Dette er et eksempel på symbolsk vold i praksis.
Elitebobler
I studien skriver jeg at symbiosen kan forklares med deres nære plassering i maktfeltet. Ifølge Hovden (2008) er politiske journalister en del av medieeliten, sammen med journalister som dekker økonomi eller utenriks. Politikere regnes som overklasse med balansert mengde av økonomisk og kulturell kapital (Hansen et al., 2009).
Maktfeltet (The field of power) viser ifølge Harvey et al. (2020) til samfunnets “elitearena”. Jeg tolker at symbiosen kan forklares med at politiker og politisk journalist begge kan sies å være en del av samfunnets «maktfelt». Dette kan sees i sammenheng med det at strukturene i politikkens felt og journalistikkens felt er homologe. Feltet for journalistikk – eller noe annet felt – kan ikke undersøkes isolert. Bourdieu (1995) så på virkeligheten som relasjonell. Sosiale forhold kan dermed ikke undersøkes isolerte, de må settes i en større sammenheng.
En mulig implikasjon ved dette er at det kan skapes lukkede elitenettverk som minner om det Malling (2023) kaller for elitebobler. Utfallet av elitebobler er at alternative ideer og motstemmer ikke slipper til. Dette kan negativt påvirke journalistenes evne til å være maktkritiske i sin dekning av politikk.
Betydningen av vennskap og sosial mobilitet for politisk uavhengighet
Jeg finner også at å ha venner i politikken er en ulempe når vennskap gjør at journalistene ikke kan dekke visse personer eller saksområder siden dette påvirker deres ytringsfrihet negativt, selv om det ikke hemmer deres politiske uavhengighet.
Selv om masteroppgavens forskningstematikk er innen mediesosiologi, har oppgaven et klart klasseperspektiv og sosial mobilitet er sentralt. Jeg finner at å ha bakgrunn i politikken, det vil si erfaring med sosial mobilitet fra politikkens felt til journalistikkens felt, svekker noen av informantenes tilhørighetsfølelse til feltet, men dette går ikke utover informantenes politiske uavhengighet. I studien forstår jeg nøytralitet og politisk uavhengighet som to ulike ting. På tross av at jeg ser eksempler i dataene som peker i retning av at svekket tilhørighetsfølelse til feltet gjør at en av informantene velger å fortsette med å delta på demonstrasjoner, finner jeg ingen indikasjon på at hun forskjellsbehandler politiske partier i arbeidshverdagen sin som politisk journalist.
Konklusjon
Informantene må mestre dualiteten i å både holde en nærhet og en profesjonell distanse til makta samtidig. Siden politikere og journalister som dekker politikk begge er en del av samfunnseliten, deler de likhetstrekk i habitus og plassering i maktfeltet. Dette kan få konsekvenser for deres praksiser og utøvelse av det journalistiske prinsippet om politiske uavhengighet.
En antagelse er at egenskaper ved deres relasjon på mikronivå kan få betydning for autonomien til journalistikkens felt på makronivå, men dette krever ny forskning – og sannsynligvis også en annen forskningsmetode – for å kunne si noe sikkert om.
Funnet med symbiose i relasjonen mellom politisk journalist og politiker overlapper med Propagandamodellens filter 3. Dette peker i retning av at deler av Propagandamodellen fremdeles kan ha noen relevans i å forklare hvordan pressen påvirkes av eliter i dagens samfunn.
Litteratur
Allern, S. (2022). Propagandamodellens renessanse. I B. K. Fonn, B. R. Mathisen & E. L. Hovlid (Red.), Presse, profesjon og politikk. Festskrift til Paul Bjerke (s. 185-207) Cappelen Damm Forskning.
Bourdieu, P. (1986). The forms of capital. I J. G. Richardson (Red.), Handbook of theory and research for the sociology of education (s. 241–258). Greenwood Press.
Bourdieu, P. (1988). Homo academicus. Stanford University Press.
Bourdieu, P., & Passeron, J.-C. (1990). Reproduction in education, society and culture ([New ed.] forord av Pierre Bourdieu.). Sage.
Bourdieu, P., & Wacquant, L. J. D. (1993). Den kritiske ettertanke: grunnlag for samfunnsanalyse (B. K. Nicolaysen & B. N. Kvalsvik, Oms.). Samlaget.
Bourdieu, P., & Østerberg, D. (1995). Distinksjonen: en sosiologisk kritikk av dømmekraften: Vol. nr 9 (A. Prieur & T. Barth, Trans.). Pax.
Bourdieu, P. (1998). Om fjernsynet (A. Prieur, Tran.). Gyldendal.
Flemmen, M., & Ljunggren, J. (2024). Klasse: en innføring (1. utgave.). Cappelen Damm akademisk.
Gentikow, B. (1997). Bourdieu om journalistikk og fjernsyn. Norsk medietidsskrift, 4(1), 186–189. https://doi.org/10.18261/ISSN0805-9535-1997-01-18
Hansen, M. N., Flemmen, M., & Andersen, P. L. (2009). The Oslo register data class scheme (ORDC). Final report from the classification project. Memorandum, Department of Sociology and Human Geography, University of Oslo, 1, 1-22.
Harvey, C., Yang, R., Mueller, F., & Maclean, M. (2020). Bourdieu, strategy and the field of power. Critical Perspectives on Accounting, 73, 102199. https://doi.org/10.1016/j.cpa.2020.102199
Hjelseth, A., Olsen, B. & Weihe, H. J., (2005) Pierre Bourdieu. Hentet 11. desember 2005 fra https://snl.no/Pierre_Bourdieu
Herman, E. S., & Chomsky, N. (1988). Manufacturing consent: the political economy of the mass media. Pantheon Books.
Hovden, J. F. (2008). Profane and sacred. A study of the Norwegian journalistic field. Universitetet i Bergen.
Malling, M. (2023). Reconstructing the Informal and Invisible: Interactions Between Journalists and Political Sources in Two Countries.Journalism Practice, 17(4), 683–703. https://doi.org/10.1080/17512786.2021.1930571
Repoters without borders (u.å.). Index. Hentet 8. desember 2025 fra https://rsf.org/en/index
Tjora, A. H. (2021). Kvalitative forskningsmetoder i praksis (4. utgave.). Gyldendal.
